Søk

 

Sosial nød er ikke butikk

Nei, Henning Wold, velferdsobligasjoner er ikke løsningen på problemer med gjengangerkriminalitet. Vi vil ikke invitere investorer til å tjene store penger på folks sårbarhet.

Henning Wold kritiserer Tønsberg Arbeiderparti for å snu om velferdsobligasjoner brukt i pilotprosjekt om kriminelle gjengangere. Velferdsobligasjoner er egentlig ikke obligasjoner, men en måte å finansiere sosialt arbeid på. Investorer inviteres til å satse penger på et sosialt tiltak. Tiltaket driftes av et privat firma eller en ideell organisasjon. Hvis tiltaket har den ønskede effekten betaler myndighetene et sluttoppgjør til investoren. I det konkrete forslaget bystyret behandlet betyr det at investoren satser penger på at kriminelle skal slutte å begå lovbrudd, etter å ha gjennomført et gitt tiltak. Funker det tjener investoren penger, funker det ikke taper investoren innsatsen og det offentlige slipper å betale.

Vi sosialarbeidere treffer folk som er utsatt for kriminalitet, og folk som utøver kriminalitet i vårt daglige arbeid. Kriminalitetsbekjempelse og å løse andre sosiale problemer er vår spisskompetanse. Sosiale problemer er ofte komplekse og omfattende. Å være sosialarbeider er å jobbe for at folk skal få en bedre hverdag, det er å legge til rette for at folk skal få dekket grunnleggende behov, for trygghet, aksept, fellesskap og mestring. Våre brukere er ofte sårbare. Godt sosialt arbeid er langsiktig og systematisk jobbing, og samarbeid på tvers av etater og instanser. Vi kan dele Wolds bekymring for de økonomiske kostandene og de menneskelige konsekvensene av kriminalitet. Derimot deler vi ikke entusiasmen for velferdsobligasjoner. Det er det flere grunner til:

• Offentlige midler forsvinner til administrasjon. Anbudsrunder er krevende og kostbare for myndighetene. Vi får en situasjon hvor skattepenger brukes til lange byråkratiske prosesser: Det skal skaffes investorer, lyses ut anbud, velges tjenesteleverandører, tiltak skal følges opp og evalueres. En tilleggsutfordring er at det er få gode kriterier for å vurdere kvalitet på helse- og sosialtjenester. Vi mangler rett og slett forskning på det. Dermed har vi heller ikke gode redskaper tilsynsmyndigheten kan bruke for å sikre kvalitet på de tjenester som blir tilbudt i anbudsrundene.

Det finnes ikke forskningsmessig belegg for å hevde at private tjenester er bedre eller mer innovative enn offentlige tjenester. Vi vil hevde at offentlige tjenester, supplert av stabile ideelle virksomheter, sikrer langsiktig kompetanseutvikling. Om kompetanse flyttes fra det offentlige og ut i mindre stabile tiltak, forsvinner kompetansen når tiltaket er over. Arbeidsmetoder blir behandlet som forretningshemmeligheter, for å hindre at noen «stjeler» metoden og vinner neste anbudsrunde. Fagfeltet som helhet vil dermed ikke utvikle seg. Investorer som brukere penger på kortvarige prosjekter vil i liten grad ha interesse for langsiktighet. Kortsiktigheten i tiltakene betyr at det blir færre lærling- og praksisplasser, fordi det ikke gir kortsiktig gevinst.

• Godt kriminalitetsforebyggende arbeid krever helhetlig tenkning, og samarbeid mellom ulike instanser og etater. Det tar tid å etablere gode samarbeidsformer og rutiner. Prosjektbaserte kortsiktige tiltak vil i liten grad gi rom for å etablere godt tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid. Vi vet også at samarbeid er vanskelig når noen har egeninteresse i å vinne neste anbudsrunde, eller ser sine aktiviteter som forretningshemmeligheter.

• Rettssikkerheten til brukerne svekkes. Flere tiltak kan innebære bruk av tvang overfor brukeren, som for eksempel noen rus og psykiatritiltak. Privatisering av myndighetsutøvelse er svært problematisk og kan true sårbare menneskers rettssikkerhet. Personvernet utfordres. I anbudsrunder er det risiko for at detaljerte og private opplysninger om enkeltpersoner framkommer. Det er også fare for brudd på taushetsplikt når måloppnåelsen for tiltaket skal vurderes.

• Arbeidsforholdene for de ansatte forverres. Økonomi og inntjening blir vesentlig for tjenesteleverandøren. Det blir konkurranse om hvem som kan levere til lavest kostand. Kommersielle og ideelle skal konkurrere på likefot om investorenes gunst. Det legger press på de ideelle for å redusere sine priser. Konkurransen om å holde prisen nede medfører at det konkurrens på lønns- og arbeidsforhold. Det er alvorlig fare for underbemanning, med alt det kan medføre av risiko for ansatte og brukere. Kortvarige tiltak vil føre til flere midlertidige ansettelser. Dermed økt utrygghet i arbeidssituasjonen og økt utrygghet med tanke på framtidig inntekt for den enkelte ansatte. Vi vet at det er reell fare for at pensjonsordningene bli dårligere for de ansatte når tjenesteleverandøren må kutte i utgiftene. Fagforeningene står svakt i de kommersielle tiltakene og vi får en maktforskyvning til fordel for ledere og eiere. De ansatte mister makt og medbestemmelse i egen arbeidssituasjon.

Regjeringen tar feil når de hevder at «Produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester». Velferdstjenester skiller seg radikalt fra andre tjenester. Velferdstjenestene skal sikre oss når vi er som mest sårbare og er derfor et felles ansvar i samfunnet. Skattepenger vi betaler til velferdstjenester bør brukes til velferdstjenester, og ikke bidra til økt byråkrati, privat berikelse og økte forskjeller i samfunnet. Vi er glade for at Arbeiderpartiet snudde i denne saken, og håper flere følger etter i fremtiden.

Av Lise Holm og Vidar Bjørnø Byholt. Fylkesleder og fylkessekretær, Fellesorganisasjonen avdeling Vestfold

01. oktober 2018, kl. 09:58

Fellesorganisasjonen (FO), Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg, 0506 OSLO

kontor@fo.no | Tlf.: 91 91 99 16

Gå til nettversjonen