Søk

 

Hjertesukk om spesialundervisning

- Det vanskeligste med min jobb er å bevise for dem som gir rammebetingelsene at den jobben jeg gjør er viktig og krever spesialkompetanse, skriver FOer og vernepleier Silje Netland i avisa Nordlys.

Tromsø 01.11.13

Hjertesukk om spesialundervisning.

Jeg er vernepleier og har master i spesialpedagogikk og jobber som lærer for elever med utviklingshemming. Den beste jobben i verden! Som alle andre ønsker jeg å gjøre en best mulig jobb innen mitt fagfelt. Mitt mål er å sørge for en meningsfull skoledag og en fremtid med muligheter for mine elever.

For meg er det meningsfullt å ha muligheten til å klare meg selv, utvikle meg, oppleve mestring, oppleve glede og samhold med familie, venner, kollegaer og andre. Jeg tar det som en selvfølge og tenker ikke så mye over hvor viktige disse tingene er for å ha et godt og meningsfullt liv.

De fleste forventer å bli behandlet med respekt og bli sett på som viktig hjemme og på jobb/skole. Det er fint når det man gjør og det man bidrar med på jobb og i andre sammenhenger blir satt pris på og sett av andre. Da jeg gikk på skolen var det veldig viktig at læreren stilte krav til meg, så det jeg gjorde, og gav meg tilbakemeldinger. Det var ikke like meningsfylt å jobbe med noe dersom ingen forventet et resultat. Det er det ikke i dag heller.

Det er viktig for meg å bli sett og forstått. Mine elever har større utfordringer på det området enn meg. Jeg kan både prate, lytte, føre en dialog, samhandle med de rundt meg, forklare meg, høre og se. De fleste av mine elever har store utfordringer på flere av de områdene. En kan bare tenke seg hvor frustrerende det må være å gå gjennom livet og hver dag måtte kjempe for å bli sett og forstått. Min jobb består i å hjelpe dem slik at de får utviklet seg best mulig på alle disse områdene. Det er en super jobb. Det er utrolig tilfredsstillelse å se hvilken fremgang elevene kan ha. Det er gøy å se mestringsgleden hos elevene. Jo mer overflødig jeg blir i jobben min jo bedre er det. Det er fint når elever som har strevd lenge knekker lesekoden for eksempel. Det er like fint å se at elever kan knytte sko, kneppe jakker, spise selv, lage seg mat, samhandle og kommunisere med sine medelever, handle sin egen mat eller ta buss til og fra skolen på egenhånd. For meg er det vanskelig å se at dette ikke skulle være viktigere ting å lære seg enn brøk og prosent, historie eller fysikk.

Det vanskeligste med min jobb er å bevise for dem som gir rammebetingelsene at den jobben jeg gjør er viktig og krever spesialkompetanse. Det er en utfordring å få de som ikke kan fagfeltet til å se hvor stor betydning elevens fremskritt har for deres liv, for deres livskvalitet og egenverd. Jeg synes også det er vanskelig å måtte forsvare ovenfor skolesektoren at mine elever skal ha undervisning med kvalifiserte pedagoger. Lærere og ikke minst foreldre burde slippe å bruke masse energi på dette nesten daglig. Det oppleves unødvendig da det er en rettighet elevene har gjennom opplæringsloven. Det er vanskelig for meg å se at det som skjer i skolesektoren er å behandle mine elever med respekt.

Det kan også være en utfordring å forstå forventningene som blir stilt til den jobben jeg gjør som lærer for elever med utviklingshemning. For øyeblikket kan det synes som om de som setter rammebetingelsene ikke er spesielt opptatt av kvaliteten i undervisningen for elever med utviklingshemning. Hva er da vitsen med skole? Mine elever har da samme rett til å nå sine opplæringsmål som de elevene som ikke får spesialundervisning. Etter min mening er det i beste fall urettferdig, og det viser en mangel på respekt for en gruppe elever som fortjener så mye mer.

Silje Netland

Tromsø

Fellesorganisasjonen (FO), Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg, 0506 OSLO

kontor@fo.no | Tlf.: 91 91 99 16

Gå til nettversjonen