Søk

 

Saken i Tolga – hva nå?

Brødrene Holøyen fra Tolga og deres kamp mot autoriteter har ikke uventet ført til nasjonal interesse, og med god grunn. Det er selvsagt svært alvorlig at de er både blitt feildiagnostisert som utviklingshemmede og i tillegg blitt satt under vergemål. Deres kamp er viktig og de fortjener all den oppreisning og beklagelse de kan få. Behandlet på FO Hedmark sitt representantskap 24. oktober

 

Korrekte satte diagnoser skal være noe som utløser tjenester eller behandling, og derfor et gode for den enkelte – ikke det motsatte.

Saken om Tolga-brødrene setter fokus på mennesker med psykisk utviklingshemning. Denne gruppen har selvsagt krav på faglig gode tjenester fra sin hjemkommune, og det uavhengig av eventuelle overføringer fra staten. Virkelighetsbildet i Hedmark og Norge er at mennesker med utviklingshemning i liten grad får sine rettigheter og muligheter godt nok ivaretatt.

Gjennom historien har utviklingshemmede blitt utsatt for omfattende diskriminering og overgrep, men Ansvarsreformen ble et hovedskille i omsorgen for personer med utviklingshemning. Sentralinstitusjonene ble nedlagt i tidsrommet 1991–1995. Utviklingshemmede skulle inkluderes i lokalsamfunnet, og leve et liv som folk flest.

I 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne vedtatt (ennå ikke helt inkorporert i norsk lov). Konvensjonen innebærer et endelig brudd med tidligere ideer om at mennesker kan deles inn i grupper basert på diagnose eller funksjonsevne og behandles og rangeres utfra dette. Konvensjonen legger til grunn at alle mennesker har lik verdi, og at samfunnet har en plikt til å anerkjenne det menneskelige mangfold. Likevel viser Stortingsmelding 45 (2013) at veien nå til dels går i feil retning. Et eksempel er rett til arbeid, og her blir denne gruppa holdt utenfor arbeidslivet. Til og med tilrettelagte arbeidsplasser blir det mindre av.

Videre sier Artikkel 12 i FN-konvensjonen at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha anledning til å bestemme over seg selv og sine rettslige handlinger på lik linje med andre, samt at de skal få hjelp til å utøve sin rettslige handleevne. Her konkluderer stortingsmeldingen med at utviklingshemmede fratas rettslig handleevne uten at dette er nødvendig og saklig begrunnet - samt ikke får den nødvendige hjelp til å utføre sin handleevne.

Artikkel 14 peker på at ingen skal berøves sin frihet på grunn av nedsatt funksjonsevne, men mange blir likevel underlagt tvang og restriksjoner uten at dette er nødvendig og saklig. Et annet brudd er at de ikke har en reell frihet til å bestemme hvor og hvordan de vil oppholde seg og bo. Mye mer kan nevnes, men vårt viktigste fokus er her rettssikkerheten og det faktum at utviklingshemmede har en grunnleggende rett til å bestemme selv – noe annet er å anse som en villfarelse.

Slik loven er i dag kan det likevel være grunner til at enkelte settes under vergemål, men det må grundig behandles.   FO ønsker en debatt velkommen om andre ordninger, for eksempel beslutningsstøtte i en eller annen form.

 

Det er selvfølgelig en alvorlig inngripen å frata noen sin samtykkekompetanse, og ekstra ille om det blir gjort både feilaktige og faglige svake vurderinger. Fjerning av samtykkekompetanse kan arte seg som frihetsberøvelse og dette er selvsagt svært alvorlig for den det gjelder.

Når vergemålsavdelingen fjerner brukerens samtykkekompetanse på tidsubestemt tid, må vi være sikre på at Sivilrettsforvaltningen som klageorgan behandler klager på en svært grundig måte.

Det som er helt klart er at mange utviklingshemmede trenger faglig god bistand, i langt større grad enn i dag - og til å ta velfunderte valg basert på at de får hjelp til å forstå konsekvenser av sine valg.

Formålet med Helse og omsorgstjenesteloven er også en god rettesnor for arbeidet med utviklingshemmede. Her kan nevnes sosial trygghet, likeverd, meningsfylt tilværelse og ikke minst at tilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet.

Kanskje kan denne saken fra Tolga føre noe godt med seg. FO Hedmark håper at det nå kan rettes et positivt søkelys mot de som også rettmessig har diagnosen psykisk utviklingshemning, og at de skal ha det rette nivået av bistand. Altså at diagnosen faktisk fører til noe godt, og at denne gruppa bl.a. får kvalifisert hjelp av vernepleiere og øvrig høgskolepersonell.  

Ansatte har en klar plikt til å si fra om det gjøres feil og kommuner må aktivt oppfordre til å melde fra om man ser urett skje, eksempelvis feildiagnostisering. Det er uansett fagfolks plikt – det handler om fundamentale menneskerettigheter for en gruppe mennesker som behøver talerør når de trenger det!

Fellesorganisasjonen (FO), Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg, 0506 OSLO

kontor@fo.no | Tlf.: 91 91 99 16

Gå til nettversjonen