Søk

 

LOs representantskap 21. februar

Tema lønnsoppgjøret 2012 Rigmor Hogstads innlegg og LOs representantskaps vedtak

Rigmors innlegg til LOs rep.skapsmøte 21.2.2012

 Likelønn er, og vil fortsatt være FOs viktigste krav – inntil vi kan si at det ikke lenger er et problem!

 FO kan ikke si det mange nok ganger, og det kan ikke sies høyt nok: Typiske kvinneyrker blir ikke verdsatt tilstrekkelig lønnsmessig. Det gjelder gjennomgående i hele arbeidslivet. Men det er kvinner med 2 – 4 års universitets- og høyskoleutdanning, som har den største likelønnsutfordringen. Kvinner blir også hengende etter menn ved kompensasjon for etter- og videreutdanning, og deres lederansvar verdsettes lavere.  Disse kvinnene arbeider for det este i offentlig sektor.

 Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er nå på 395.000 kroner. Det er 15 000 mer i årslønn enn topplønna for en sosionom i kommunal sektor! Lavlønnsgrensa er på 335.000 kroner. En barnevernpedagog med 4 års ansiennitet, tjener mindre enn dette i kommunene. Det vil si at nyutdannede barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere pr. definisjon er lavlønte i det de avslutter sin treårige utdanning med dertil tilhørende studiegjeld. Det er med andre ord ikke sånn at fordi våre medlemmer har en høyere utdanning, så er de høyt lønnet!!

 LO satser nå på å rekruttere medlemmer med høyere utdanning. Da må det også synes i praktiseringen av lønnspolitikken at LO er en organisasjon også for disse, og ikke bare i vedtak og programmer.

LO må prioritere utdanningsgruppene like sterkt som lavlønnsgruppene.

 FO er innstilt på et moderat oppgjør. Vi ser at konkurranseutsatt næring har store utfordringer, og det blir viktig i tiden fremover å hindre økt arbeidsledighet. Men dette må ikke føre til at våre medlemmer blir ytterligere hengende etter lønnsmessig i det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. I urolige økonomiske tider er velferdsstaten særlig viktig. Kvinner med høyere utdanning er bærebjelken i velferdsstaten. Deres kompetanse må verdsettes og likelønn må prioriteres.

 Rett til heltid er et viktig likelønnsgrep. Rett til heltid sikres best gjennom økt grunnbemanning. Sykdom og permisjon vil være konstant. Dette må det tas høyde for når turnuser settes opp. Helse- og sosialtjenester må leveres også utenfor normalarbeidsdagen. Våre medlemmer må være på jobb når andre kan være hjemme med familie og venner. Dette må kompenseres. Økt kompensasjon vil være et viktig grep for likelønn, samtidig som det sikrer tilstrekkelig kompetanse på kveld og natt og i helgene. Det fortjener våre medlemmer, og det fortjener brukerne av tjenestene.

 Alle virksomheter både de offentlige og de private er avhengig av kompetanse. Kompetanse i form av erfaring og ansiennitet er en viktig og til dels kritisk kompetanse. Våre medlemmer i offentlig sektor er stabile og lojale arbeidstakere. De er arbeidstakere som blir værende i sitt ansettelsesforhold. Denne lojaliteten må verdsettes. I dag vil svært mange av våre medlemmer ha topplønn etter 10 år i tjenesten.

Forlenga ansiennitetsstige vil være et viktig likelønnsgrep og et sterkt signal til de ansatte om at deres lojalitet verdsettes.

Offentlig sektor preges av store omstillinger, store krav til innsparinger, krav til effektivisering og til økt fleksibilitet. I dette bildet vil en ofte oppleve reform-, omstillings- og effektiviseringstretthet. Det er veldig viktig å beholde erfarne folk for å sørge for tilstrekkelig kontinuitet i tjenestene og ta vare på kompetansen.

 FOs viktigste krav er kampen for likelønn. Vi støtter lavtlønnede kvinners kamp for likelønn, men ulikelønnen er størst for kvinner med høyere utdannelse. Disse er våre medlemmer og det er mitt oppdrag å fronte deres interesser. Deres kompetanse og bidrag i velferdsstaten må verdsettes og likelønn må prioriteres.

LOS vedtak:

Tariffpolitisk vedtak 2012

HOVEDLINJER FOR HOVEDOPPGJØRET I 2012
1. Bakgrunn
Tariffoppgjøret i år 2012 foregår i en svært usikker situasjon for konkurranseutsatte næringer og derigjennom norsk økonomi. Stor statsgjeld i Euro-området, medfører innstramninger som reduserer sysselsettingen. Samtidig forsterkes usikkerheten av fortsatte problemer i finanssektoren i mange land. Om situasjonen skulle utvikle seg til en ny finanskrise, kan dette ramme Norge like hardt som i 2008-2009
Deler av norsk industri som treforedling og aluminium er allerede berørt av svake eksportmarkeder. Selv uten en ny finanskrise er situasjonen for andre deler av industrien med tilhørende lokalsamfunn og underleverandører sårbar. Vi kan stå foran en skarp todeling av økonomien som både kan svekke sysselsettingssituasjonen, men også komplisere en helhetlig lønnsdannelse. Jobbene i deler av eksportsektoren og tilknyttede virksomheter får det klart vanskeligere enn hjemmemarkedsnæringene og offentlig sektor
2.Arbeid og inntekt
Etter perioden 2005-2008 som ga en historisk rekord når det gjelder jobbvekst, har de tre siste årene vært preget av den internasjonale finanskrise. Norge har klart seg bedre enn andre land, men først et stykke ut i 2011 ble det bedring i arbeidsmarkedet.
Den målte arbeidsløsheten i Norge er internasjonalt sett svært lav. Men sysselsettingsraten regnet i personer har falt tilsvarende rundt 100 000 sammenliknet med 2008. Det er således store grupper som bør inkluderes bedre i arbeidsmarkedet enn i dag.
De seneste årene har gitt en god reallønnsutvikling for de brede lønnstakergrupper. Reallønnsveksten har vært klart høyere enn i andre land. Dette har likevel vært forenlig med god lønnsomhet i industrien og den øvrige fastlandsøkonomi. Det kan tilskrives en sterk produktivitetsforbedring og en særlig gunstig utvikling for prisene på norsk eksport. Baksiden av medaljen er et kostnadsnivå som innebærer store krav til virksomhetene både i offentlig og privat sektor. Ulikheten i lønnsevne kan fremstå som skarpere enn før.
Som følge av lav prisstigning ble det en reallønnsvekst i 2011 på 3 pst for gjennomsnittet. Det er i tråd med 2000-tallets uvanlig gode utvikling. Også for 2012 peker TBUs anslag mot en prisstigning ned mot en prosent.
3. Krav til den økonomiske politikken
I tillegg til sysselsettingsutfordringen er jevn inntektsfordeling det viktigste målet for den økonomiske politikken. Særlig i tider med god inntektsvekst er det særlig viktig at aller deler av befolkningen får del i denne. Reguleringen av trygder og andre velferdsordninger lokalt og sentralt må sikre dette.
Regjeringens økonomiske opplegg for 2012 synes så langt rimelig bra tilpasset den aktuelle økonomiske situasjon i Norge. Den årlige jobbveksten er igjen oppe i 30-40 000 personer. Den målte arbeidsløsheten reduseres dog med bare 5-10 000. Den store arbeidsinnvandringen gjør det usikkert hvor stor jobbvekst som må til for å få ledigheten ytterligere ned. Andelen sysselsatte i befolkningen er fortsatt klart lavere enn før finanskrisa.
Denne inkluderingsutfordringen tilsier sammen med de usikre utsiktene at arbeidsmarkedspolitikken framover styrkes i ressurser og virkemiddelinnsats. Også næringspolitikkens virkemiddelapparat bør ruste seg for nye utfordringer.
Det vi allerede nå kan understreke er at det spillerommet permitteringsregelverket gir konkurranseutsatt virksomhet, ikke burde ha vært svekket ved årsskiftet. Særlig for grupper med begrensede alternative jobbmuligheter er det viktig at tilknytning til arbeidsplass beholdes og brukes til kompetanseutvikling. Den midlertidige utvidelsen av ordningen som varte fram til årsskiftet bør gjeninnføres.
Norges Bank har gitt en god respons gjennom sin rentesetting, men det svært lave rentenivået gir begrenset handlingsrom framover. Beredskap for tiltak over statsbudsjettet er regjeringens ansvar. Også stigende kronekurs er en belastning for industrien som må vektlegges framover.
LO etterlyser også oppfølging av forslag i Finanskriseutvalgets innstilling.

4. Lønnsdannelse
Hovedmål

Det er nå sysselsettingen som må ha hovedfokus også i lønnsdannelsen. Samordning er særlig viktig, men også særlig krevende når situasjonen er så forskjellig i ulike deler av økonomien. LO må legge hovedvekten på:

• Å sikre fagbevegelsens innflytelse medvirkning i styringen av samfunnsøkonomien med sikte på sysselsetting og økonomisk stabilitet
• våre mål om rettferdig fordeling og sosial utvikling

Virkemidlene

Økonomisk styring gjennom frontfagsmodellen er viktig for å sikre sysselsetting og langsiktig økonomisk bærekraft. Det er et problem om en økende del av arbeidstakerne unngår denne styringen. Næringer utsatt for internasjonal konkurranse må bestemme rammene for lønnsutviklingen. Men for å være bærekraftig må den også bidra til en rimelig fordeling. Det er etablert som prinsipp at alle grupper inngår i beregningene for lønnsveksten i de aktuelle næringer. Det skal gi rammer for hele arbeidslivet, men ikke være til hinder for at det kan gis kompensasjon til grupper som systematisk over tid er blitt hengende etter i lønnsutviklingen.

Over tid må fordelingsutfordringen løses innenfor den parallellitet som historisk har preget lønnsutviklingen mellom hoveddelene av arbeidsmarkedet. Det krever at forbundene i de enkelte avtaleområder må ta ansvar for en rettferdig fordeling av de rammer som gis. Det må gjøres grep på flere plan for utjevning mellom høylønte og lavlønte og mellom kvinner og menn der det er urettferdige forskjeller.

Ulikhetene er gjennomgående større i privat enn i offentlig sektor, noe som reflekterer markedskreftenes innflytelse. Det er imidlertid viktig at styringsmulighetene utnyttes der det er mulig, for at satsingen på likelønn skal skje på tvers av sektorer og bransjer. En slik satsing vil også innebære et trepartssamarbeid mellom regjering og partene i arbeidslivet.

Særlig på viktige områder i tjenestesektoren står vi overfor tunge motkrefter i dette arbeidet:

• stort innslag av useriøse aktører i flere bransjer
• stor flyt over landegrenser av tjenester og arbeidskraft med liten forhandlingsstyrke
• økende betydning av inn- og utleie

Presset mot lønns- og arbeidsvilkår er blitt sterkere. Vi må ha mer effektiv regulering av rettigheter og økt innsats for håndhevelse av disse for å oppnå lønnsutjevning og mer likelønn som er bærekraftig i lengden.

For LO er det en hovedutfordring at kvinner som gjennomsnitt for hele arbeidsmarkedet har lavere lønn enn menn både når vi ser på heltidsansatte alene (87,2 % i 2010) og når vi inkluderer også deltidsansatte (85% ). Utfordringen må møtes med strukturelle endringer som kan styrke lønnsevnen i kvinnedominerte delområder og redusere den sterke kjønnsdelingen av arbeidsmarkedet.

I tillegg til at lavlønnsproblemet i stor grad samtidig er et likelønnsspørsmål er det klart at mange kvinnedominerte yrker gir lav uttelling for god kompetanse/høy utdanning. Lønnsforskjellene mellom grupper med høyere utdanning i henholdsvis privat og offentlig sektor bør reduseres.

Kampen for hele stillinger er en viktig del av innsatsen for likelønn. Også betydningen av ulike typer tillegg i avtaleverket bør vurderes.

Fedres tilstedeværelse i barns første leveår kan ha stor betydning for likestilling og likelønn. Offentlig sektor har i dag lønnet omsorgspermisjon for fedre i forbindelse med fødsel, men det store flertallet i privat sektor har ikke rett til lønnet omsorgspermisjon.

For lønnsdannelsen er det viktig at organisasjonsgraden økes og at den sentrale delen av lønnsdannelsen ikke svekkes. Tariffestede pensjoner og andre sosiale bestemmelser må sikres og tilpasses endringer i folketrygden, og videreutvikles i samsvar med LOs hovedmål i tariffperioden.

Kravene

a) Sikring av kjøpekraften for alle
b) En kombinasjon av egne sentrale tillegg, bedring av minstelønnssatser og garantiordninger som fremmer likelønn og motvirker lavlønn
c) Strukturelle tiltak for likelønn, herunder tiltak som fremmer grunnbemanning,heltid og kompetanseheving, seriøsitet og lønnsevne i utsatte bransjer
d) Prioritering av kvinnedominerte grupper innenfor sentralt avtalte rammer i offentlig sektor
e) Prioritering av likelønn i relevante bransjer i privat sektor

Andre grupper

I arbeidet for en samfunnsmessig fornuftig lønnsdannelse er det avgjørende at alle grupper omfattes. I vanskeligere tider er det særlig viktig å unngå at enkeltgrupper kommer svært godt ut, mens andre bærer ekstra byrder som følge av en svekket jobbsituasjon.

Det er viktig å unngå at toppledersjiktet i virksomhetene igjen forsyner seg grådig av den økonomi alle ansatte bidrar til. Det er uakseptabelt at finansbransjen som viktige samfunnsinstitusjoner skal ha høyere lønnsvekst enn andre og utbetale store utbytter.
5. Andre temaer
En grunnforutsetning for den norske arbeidslivsmodellen er et velregulert arbeidsliv med faste ansettelser og et godt samspill mellom lønnsdannelse og myndighetenes økonomiske politikk. Effektiv produksjon og god tjenesteyting krever kompetanse og stabil bemanning. Forutsetningen for en rimelig maktbalanse mellom partene og et konstruktivt samarbeid med myndighetene som tredje part er truet på flere måter, av det som kan oppsummeres som økende useriøsitet i norsk arbeidsliv sammenliknet med tidligere.
Den økende bevegelse av tjenester og arbeidskraft over landegrenser er en viktig del av dette bildet. Det som skulle være positiv internasjonalisering av økonomi og samfunn har i praksis blitt et kappløp blant mange aktører ikke om å produsere effektivt men å unndra seg de forpliktelser som arbeidslivsmodellen hviler på.
a) Bruk av vikarer, atypiske kontraktsformer og allmenngjøring
En særlig voksende utfordring den siste tida er ut- og innleie av arbeidskraft og bruk av ulike midlertidige arbeidskontrakter. Omfanget svekker kompetansebygging og mulighetene for medvirkning fra ansatte i virksomhetene og undergraver arbeidslivsmodellen virkemåte i viktige næringer..
Endringen av utleiereguleringen i 2000 var ment som et grunnlag for lovlige vikariater gjennom seriøse vikarbyråer, men har gradvis fremstått som en viktig kanal for å omgå grunnelementene i vår arbeidslivsmodell.
Når kontraktsforholdet, som ved utleie, skal innbefatte tre og ikke to parter er det fort slik at:
• En viktig del av produksjon og sysselsetting mangler effektiv avtaledekning
• Arbeidstakergrupper settes opp mot hverandre
• Retten til sosiale goder svekkes eller faller bort
• Langsiktigheten i rekrutteringspolitikk og personalutvikling forsvinner.
• arbeidstakernes rettigheter svekkes
Problemet undervurderes av offentlig myndighet fordi det kun er aktivitet gjennom registrerte utleiebedrifter som skal tallfestes. Utleie gjennom såkalte produksjonsbedrifter og gjennom uregistrert virksomhet faller utenfor. Offisiell statistikk gir en dårligere beskrivelse av hva som foregår i ulike bransjer.
I forbindelse med behandlingen av EUs vikarbyrådirektiv har LO i brev av 30.01. 2012 gått i mot å implementere direktivet. LO har også stilt en rekke krav til styrking av regelverk og myndighetskontroll overfor ut- og innleie av arbeidskraft. Også tariffrevisjonen må benyttes til å skjerpe arbeidsgivernes ansvar, tariffavtalenes styring samt styrke og sikre de innleides lønns- og arbeidsvilkår.

Evaluering av tiltak mot sosial dumping har vist at allmenngjøring er et effektivt virkemiddel der den er praktisert, men at ordningen har svakheter når det gjelder fremdrift og gjennomføring. Lov om allmenngjøring må derfor endres slik at det blir enklere å allmenngjøre.

b) Arbeidstid
Press på organisering av arbeidstid har blitt et viktigere ledd i virksomheters kamp om oppgaver og kontrakter. Gode og forutsigbare arbeidstidsordninger er en viktig rammebetingelse for virksomhetene og for de ansatte.

Arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd gir fagforeninger med innstillingsrett anledning til å inngå tariffavtaler for arbeidstid ut over rammene i arbeidsmiljøloven. Bruken av innstillingsretten er på vegne av forbundene koordinert av LO. Gjennom koordineringen tas det sikte på å gi likebehandling av medlemmer og bedrifter innenfor forsvarlige HMS-kriterier og ivareta arbeidsmiljølovens krav om kompenserende hvileperioder eller annet passende vern når den daglige og ukentlige arbeidstiden fravikes.

Ved årets tariffrevisjon må partene drøfte rammeverket for innarbeidings- og rotasjonsordninger som sikrer berørte medlemmer mest mulig sammenhengende fritidsløsninger for å ivareta deres familiære og velferdsmessige behov

c) Kompetanse
I brev til Regjeringen ved avslutningen av mellomoppgjøret LO - NHO i 2011 tok partene opp betydningen av kompetanse og verdiskaping. Her ble myndighetene bedt om å utvikle strategi og tiltak for å oppnå nye resultater gjennom trepartssamarbeidet. Noe er iverksatt, men LO etterlyser en forpliktende kompetanseplan for alle deler av arbeidslivet.

Innen enkelte avtaleområder kan det være aktuelt å reise krav knyttet til lærlingeordningen.
6. Oppgjørsform og forhandlingsfullmakt
Hovedelementet i at norsk lønnsdannelse bedre enn tilsvarende i mange land har kunnet forene lav ledighet og press i arbeidsmarkedet med en kontrollert pris- og lønnsutviklingen, er den sterke samordningen. På denne måten får en etablert en sammenheng mellom utviklingen i de ulike avtaleområder og en kan lettere unngå et uheldig kappløp mellom arbeidstakergrupper og mellom priser og lønninger. Det gir mulighet til styring og en avveining mellom bedriftenes økonomiske situasjon og arbeidstakernes rett til en rimelig fordeling av inntektene. Denne samordningen sikres ved at LO uansett oppgjørsform opptrer samlet og at avtaleperioder, riksmekler og andre institusjoner understøtter dette.
På denne bakgrunn og ønsket om en god oppfølging av de enkelte kravene gjennomføres forhandlingene i privat sektor som forbundsvise oppgjør. Representantskapet gir sekretariatet fullmakt til å utforme de endelige kravene, herunder justeringsklausul for annet avtaleår.
Hensynet til lønnsdannelsens samfunnsmessige betydning og ønsket om å utnytte LO-kollektivets samlede styrke tilsier at Sekretariatet sørger for den nødvendige tariffpolitiske samordning av oppgjøret. Forhandlingsresultatet godkjennes gjennom uravstemning i samsvar med oppgjørsformen.
 

Fellesorganisasjonen (FO), Mariboesgate 13
Pb 4693 Sofienberg, 0506 OSLO

kontor@fo.no | Tlf.: 91 91 99 16

Gå til nettversjonen